I rasistens forestillingsverden er ikke Cambridge det naturlige stedet for en svart person.
Hvis han dukker opp på Dagsrevyen, anklaget for en forbrytelse, er bildet velkjent. Det kan stille og rolig arkiveres i den gamle mappen: vold, fattigdom, uorden og dårlig utdanning. Alt er på sin rette plass, og verden fungerer som forventet.
Men hva gjør vi med en svart mann som blir professor ved Cambridge?
Det er dette som gjør historien om Jason Arday så interessant. Ikke fordi han er hevet over kritikk – han ble møtt med alvorlige akademiske anklager, og det er helt rimelig at han holdes ansvarlig for dem. Det slående er hvor raskt spørsmålet kan endre seg fra: «Gjorde Arday noe galt?» til: «Tok vi feil da vi åpnet dørene for mennesker som ham?»
Plutselig gjør mangfoldspolitikken sin entré i rettssalen.
Kom han dit på grunn av egne evner? Hjalp hudfargen ham? Tok han plassen fra noen som var bedre kvalifisert?
Det virker som om enhver prestasjon krever at en svart person legger fram et ekstra bevis på at han fortjener plassen sin.
Ironien er at dette stiller ham overfor en prøve som er nesten umulig å bestå: Hvis han mislykkes, bekrefter han stereotypien. Hvis han lykkes, blir selve suksessen hans en kilde til mistanke.
Det er et vakkert spill – særlig når det er du som skriver reglene.
Kanskje rasismen ikke alltid trenger den svarte personen som mislykkes fordi den hater ham .Kanskje den trenger ham fordi han virker beroligende\. Hans plass nederst i hierarkiet gjør verdensordenen forståelig: Vi er her; de er der.
Men den svarte personen som kommer inn på det samme universitetet, bærer den samme tittelen og sitter bak det samme skrivebordet, rokker ved arkitekturen i denne verdenen – om enn bare litt.
Og dermed er spørsmålet som Ardays historie etterlater seg, ikke om han var uskyldig eller skyldig. Det er en annen sak.
Det mer urovekkende spørsmålet er dette: Hvorfor kan en hvit professor gjøre en feil og forbli ganske enkelt en professor som gjorde en feil, mens en svart professor, når han gjør en, kan finne seg i å måtte forsvare selve ideen om sin tilstedeværelse på universitetet?
Kanskje problemet ikke er at den svarte mannen strøk på eksamen.
Kanskje problemet er at han gikk inn i rommet.